ARVEN VÅR - DEL 2
Her kommer del to i serien om Arven vår.
Denne gang er det Olav og Emmas kjærlighetsreise vi skal få ta del i. En litt uvanlig reise vil mange si, men den gang var det nok flere som opplevde lignende ting. Det er en spennende historie med kamp og strev, men med en lykkelig slutt.
I 1913 var Olav blitt 15 år og skulle begynne i skredderlære. Han startet hos skreddermester Ole Fremstedal. Her var han flere år, og hele livet kalte han Ole for ‘’mesteren min’’.
Det var viktige år og han lærte faget sitt grundig. Dette dannet grunnlaget for det som senere skulle bli Tomren Fabrikker.
Rommet han bodde på lå i et hus med kort gangavstand fra den bitte lille bygda Kjelbotn. Det eneste forsamlingshuset i nærmeste omkrets var bedehuset. Her var det flere ungdommer og her var det at han møtte Emma for første gang. De ble en del av samme ungsdomsmiljø, og om kveldene da Emma var i fjøset og melket kyrne gikk Olav å besøkte henne. Snart var de kjærester - begge to var 15 år.
De var unge og lykkelige og hadde tiden foran seg.
Emma var nummer to i en søskenflokk på 6. Det var ikke mye rikdom i hjemmet, med de var rike på godhet og omsorg for hverandre. Nå var Emma blitt 17 år og familien blir rammet av en stor sorg da hennes storesøster dør av tuberkulose. Der var ingen vaksiner eller medisin den gang som kunne gjøre frisk, og derfor var dette en skremmende sykdom som tok mange liv.
Det neste slaget kommer da Emma er 20 år. Hennes mor dør veldig brått. Dette er store tap for hele familien og Emma må nå hjelpe sin far med å ta ansvar i hjemmet. Olav blir den viktigste støtten for henne gjennom denne tunge tiden.
To år senere får Emma en hoste som ho ikke blir bra av. Olav er engstelig og ber henne om å dra til legen. I bakhodet ligger tanken om tuberkulose. Emma er sikker på at det bare er en forkjølelse, men går endelig med på å dra til lege i Molde for undersøkelse. Olav forteller at han var uendelig redd for henne og engstelig.
Olav var også det som man den gang ville kalt en gudfryktig mann, og på venterommet får han et ord fra en salme i Bibelen som sier det slik: ‘’Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg. Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven.’’ Nå fikk han en indre visshet på at dette skulle gå bra.
Så kommer svarene på prøvene og det verst tenkelige hadde skjedd, det var tuberkulose. Emma blir fort innlagt på Reknes Sanatorium på Molde hvor ho skulle bli i et år.
Emma lengst til venstre i fremste rekke, sammen med andre tuberkulose-pasienter.
De hadde vært kjærester i 7 år allerede og håpet om snart å gifte seg ble mindre og mindre.
Emma var tynget av sorg og fortvilelse, ho så ingen lysning. Da tar ho et vanskelig valg og bestemmer seg for at nå må det bli slutt mellom Olav og henne. ‘’Jeg gir deg fri til å finne deg ei frisk dame å gifte deg med,’’ sier ho til Olav.
Da er det at Olav drar rett til Molde og kjøper forlovelsesringer. Tilbake derfra drar han til Emma og setter ring på fingeren hennes. Fra den dagen får Emma lyst å leve igjen, og selv om det skulle ta tid så begynte helbredelsen her.
Brev som Emma skrev til Olav.
Nå begynner en brevveksling som skal foregå i mange år. Det var jo ingen mobiler den gang så brevene var deres sms til hverandre. Det er gjennom disse brevene at vi får innsikt i hva som rørte seg i deres liv, men også i hverdagen i lokalsamfunnet rundt dem.
Fra første jula på Reknes og borte fra familien, forteller Emma i et av brevene at ho ble overrasket over å få julestemning på tross av alle omstendigheter. Det ble en god julekveld sammen med andre pasienter, leger og deres familier. Dagen etter er ho med til kirke, med etterpå ble det tungt. Mens de andre pasientene var opptatt av leker og spill så skriver ho i brevet: ‘’Jeg måtte gå til rommet mitt for å gråte - jeg lengtet så etter deg, Olav.’’
Ennå en gang skulle død ramme familien.
Nå er Emma 23 år og fortsatt på Reknes da lillesøsteren hennes, Margit, dør av sprukken blindtarm. Emma og Margit stod hverandre svært nær og tapet ble enda større fordi legen som var tilkallet dro på fest og drakk seg full i stedet for å komme på sykebesøk. Vi får aldri vite om Margit kunne ha overlevd om ting hadde gått rett for seg.
Å miste tre av sine kjære i løpet av seks år satte sitt preg på Emma. Det var tungt å bære en slik sorg, og det store spørsmålet var om ho selv kom til å leve.
Mye kan skrives om de årene som lå foran, om Emma som etter oppholdet på Reknes fikk være hjemme ei stund før ho flyttet til et pleiehjem på Vestnes, om hvordan ho slo nupereller (et håndarbeide som er nesten glemt i dag) og solgte små brikker for å finansiere portoen til breva hun skreiv til Olav, om da Olav ble syk og døden nær og Emma måtte sitte i trappa utenfor døra uten å få komme inn - der satt ho og visste at han lå og kjempet for livet. Da skrev Emma til han etterpå: ‘’Hvis noe skjer med deg, da har jeg ikke lyst å leve lenger.’’
Nupereller som Emma har laget.
Endelig var dagen kommet i januar 1926, dei kunne nesten ikke tro det. Emma var blitt så frisk at ho kunne endelig flytte hjem igjen. For ei glede! Nå ble Emma sterkere og sterkere og bryllup kunne planlegges.
9. juli 1927 giftet de seg. Olav og Emma hadde vært kjærester i 14 år. Ei lang og vond tid, men det hadde skapt tette bånd som skulle vare livet ut. De var sjelefrender, og støttet hverandre hele livet. Det var alltid den andre som var viktigst for dem begge.
Hver dag Olav kom fra jobb, var alltid det første han gjorde før han tok av seg yttertøyet å gi Emma en klem. Hver dag ble en glede over å ha hverandre.Deres kjærlighet og hvordan de behandlet hverandre er noe av det viktigste vi kan lære av og ta med oss i arven vår videre. Vi er dypt takknemlige for disse to som satte retning for oss på så mange måter.
Les videre Arven vår - del 3
Emma & Olav med sine to barn, Odd og Magnhild.